|
Til sesongen 1957/58 - Til sesongen 1959/60 Sesongen 1958/59: Drafn-Kampen 1-2 Drafn-Rosenhoff 6-2 Drafn-Kongsberg 11-1 Drafn-Drammens BK 9-9 Drafn-Kampørn 6-4 Drafn-Hasle 2-7 Drafn-Mode 6-3 Drafn-Liull 5-2 Drafn-Progress 0-5 Drafn-Drammens BK 3-2 Drafn-Rosenhoff 3-2 Drafn-Kampørn 4-4 Drafn-Drammens BK 2-3 Drafn-Frisk 5-4 Drafn-Frisk 5-4 Drafn-Mode 3-3 Drafn-Liull 4-5 Drafn-Progress 1-11 Drafn-Drammens BK 7-1 ... Tilbake til hovedsiden |
 |
Det var altså kommet en hel del unge spillere på laget. Mange av de gamle hadde gitt seg eller var gått tilbake til bandyen,
og dermed hadde ishockeylaget mistet en del av den rutine og hardhet som jo er en nødvendighet i Hovedserien. Drafns styre
fant det derfor formålstjenlig å søke Norges Ishockeyforbund om ikke klubben fortsatt kunne få lov til å spille i 1.-divisjon,
for dermed å få tid til å stabilisere segog i ro og mak skape et godt lag. Dette mente styret var umulig i Hovedserien, hvor
det var mest sannsynlig at laget i hver kamp ville få store nederlag og være altfor underlegent til å ha noen sjanse til å
skape en egen spillerstall og erverve den nødvendige kamprutine. Styrets trekk syntes kanskje for mange medlemmer å være litt
merkelig i første omgang, og det vakte vel litt sensasjon i ishockeykretser at Drafn hadde mot til å gjøre dette, men det
viste seg senere at styret hadde handlet rett, da laget ikke var modent nok for et opprykk til vår fornemste ishockeyserie. Tilgangen på nye spillere gjorde også sitt til en rolig og naturlig løsning av problemet bandy/ishockey, da begge grener i denne sesong stilte med helt selvstendige lag. Vi åpnet som vanlig med deltakelse i åpningscupen på Jordal Amfi, men tapte allerede i første kamp mot Kampørn. Vi startet opp med seriekamper på utebane som vanlig, og laget kjempet seg til en rekke seire som resulterte i at det toppet serien sammen med Progress/Oslo, da disse møttes på Dæhlenengen. Progress viste seg å være et klart bedre lag, og vant 5–0. Siden vant vi nesten alle våre kamper, og endte som nr. 2 i vår avdeling etter Progress som rykket opp. Men selv med dette gode resultatet satt en igjen med den følelsen at gutta, etter alle disse år, fremdeles ikke hadde funnet fram til ishockeystilen. Laget «fløt» faktisk på sin skøyteferdighet, sin innsats og lagånd og sitt pene spill. Men en håpet at de unge gutta som etter hvert gjorde sin entre på laget, skulle finne fram til den rette stilen gjennom sine kamper mot Oslo-lagene. Til slutt spilte vi mot Drammens Ballklubb i en propagandakamp på Kongsberg i forbindelse med vintersportsuken der oppe, og vant klart 7–1. Som fasit for sesongen 1958/59 kunne en sette: Drafn hadde spillermateriellet, men manglet mannen som kunne lære disse spillerne ishockeyens finesser og taktikk. Den dagen denne mannen dukker opp og instruerer våre ivrige gutter, den dagen skal kanskje noen hver få nok med å mestre Drafn også i ishockey. |