|
| 
|
Fra finalefesten 1959, bak fra venstre: Hans Fredriksen, Hans «Titten» Østensen,
Bjørn Skarra, Kjell Bjørløw-Larsen, Gunnar Fossum, Jacob Bastiansen, Einar «Bror» Andersen og Børre Halvorsen. Foran: Knut
Skarra, David Eriksen, Arne Hoel, Finn Strøm og Rolf Bjarne Iversen.
I begynnelsen av denne sesongen så det kanskje ikke så lyst ut. Vi hadde to problemer å stri med. For det første var det
forholdet mellom bandy og ishockey og for det andre fornyelsen som igjen skulle føre Drafns farger til topps. Det var nå
tre år siden Drafn hadde vunnet et NM, og medlemmene syntes det dro noe lenge ut. Problemet bandy/ishockey løste seg i
stillhet ved at de aktive valgte det ene eller det annet, og lederne ble enige om ikke å bruke spillerne fra hverandre uten
å ha diskutert det på forhånd. Klubben fikk altså to helt selvstendige lag, og det var i sannhet mange som pustet lettet,
mens pessimistene som konsekvent hadde påstått at ishockeyen kom til å ødelegge Drafns bandy, altså ikke fikk rett.
Så var det fornyelsen av laget som ble samtaleemnet, men da bandyentusiastene gikk hjem fra svenskekampen mot Viken, Åmål på
Brakerøya, var det mange som hevdet at det ikke var noen fare. Fem unge var prøvd, og ingen falt igjennom. Riktignok vant
svenskene, men til å være en av de første kampene, var resultatet ikke så dårlig.
Laget dro på gjenvisitt til Åmål, og beseiret like godt vertene der borte med 2–1. Det var vel ikke tvil om at disse
svenskekampene såpass tidlig var et klokt trekk av ledelsen.
Da serien tok til, var vi ikke levnet store sjanser. Det dreide seg mest om Sagene og Skiold. Ja, det var attpåtil enkelte
som trodde vi ville få vansker med vår plass i serien, særlig etter et par siffermessig store nederlag for Strømsgodset og
Sparta i aftenkamper. Men vi kom godt og sikkert, vi tok en kamp av gangen, seirene fulgte slag i slag og poenghøsten
plaserte til slutt Drafn på toppen av tabellen, hele fem poeng foran nummer to, Sagene. «Dusinet var fullt» som det sto i
Drafns Avis. Det var merkbar glede over dette mesterskapet. Atter hadde Drafn vist at den var «storebror» i norsk bandy. Og
det var ikke bare NM som utløste gleden, men også tanken på at klubben sto godt rustet i årene fremover med slike lovende
ungdommer som Kjell Bjørløw-Larsen, Roar Løwer Nilsen, Børre Halvorsen, Ole Johnny Abrahamsen og Per Fredrik Wright.
Som før antydet mente våre gamle bandykjemper at laget ikke spilte så god bandy som tidligere. Det var vel en sannhet med
modifikasjoner, ettersom bandyspillets struktur hadde forandret seg så radikalt at det nødvendigvis måtte finnes en annen
stil enn tidligere. Det skulle vel være nok her å nevne slike forandringer som innføring av de lave vantene,
innbyttersystemet og todommersystemet, kanskje også at tempoet var blitt større og særlig forsvarsspillet hardere. Men laget
var fortsatt på toppen og fulgte altså med i den nye spillestilen. Dets jevnhet og styrke ble i pressen betegnet som dets
største aktivum. I og med denne jevnhet var vi en tid i tvil om vi skulle fremheve noen av spillerne i vår bandyhistorie,
men det er vel på sin plass spesielt å nevne Einar «Bror» Andersen, hvis ofte helt fantastiske spill gjennom en årrekke fikk
svenske aviser til å gi ham betegnelsen «Nordens beste spiller».
B-laget tok et suverent kretsmesterskap og vant med tre poeng foran neste klubb. Kretsmesterne var: Ove Nyhus, Walter Felix
Løvli, Helge Haugness, Tore Svang, Nils Arvid Wam, Svein Lagerquist, Ole Johhny Abrahamsen, Per Fredrik Wright, Cato
Helgerud, Per Christiansen, Josef Nilsen, Bjørn Skarra, Leif Paulsen og Tore Jahns.
Drafn presser bæringene i sluttkampen.
Bildekavalkade fra Drafn–Stabæk 2–0.
Kjell Bjørløw-Larsen, Hans Fredriksen og Roar Løwer Nilsen.
Løwern scorer mot Skiold. Til høyre Tore «Toffa» Larsen.
| |
