Gutta møtte godt forberedt som vanlig da istreningen tok til, og fikk to treningssøndager før første treningskamp. Overensstemmende med bestemmelsen fra vårgeneralforsamlingen 1957 skulle bandy- og ishockeyspillerne bare få anledning til å drive en av disse grenene. Men det viste seg at dette ble for vanskelig både for ledere og spillere å gjennomføre. Derfor ble pålegget annullert på en ekstraordinær generalforsamling sesere i sesongen, slik at det sto oppmannen fritt å nytte de spillerne han mente var de beste. Problemet bandy kontra ishockey blusset enda en gang opp og ble gjenstand for atskillig diskusjon mann og mann imellom og i avisspaltene. Og vi tror nok at alt dette oppstyret ødela den roen og det samholdet som alltid hadde preget Drafns bandyavdeling.
Sesongen ble middels god, og vi plaserte oss som nummer tre i Hovedserien dette året også. Norgesmesterne het Sagene, som vant et suverent mesterskap og i tillegg til dette slo flere svenske elitelag. I relasjon hertil virket kanskje Drafns sesong blek, da vi jo fra tidligere sesonger var vant til finaler og NM. Gutta kjempet imidlertid i gammel god Drafn-ånd og gjorde hva de kunne, men laget var nok ikke så homogent og sammensveiset som tidligere. I de siste seriekampene ble flere nye, unge spillere prøvd, da vår plass i Hovedserien var trygget.
I landskampen mot Sverige i Sarpsborg Spilte Einar «Bror» Andersen og Rolf Bjarne Iversen, Gunnar Fossum meldte forfall. Kjell Bjørløw-Larsen deltok på Ungdomslandslaget mot Sverige i Filipstad.
NBF innstiftet et bragdmerke, og følgende Drafn-gutter ble tildelt dette: Einar «Bror» Andersen, David Eriksen, Gunnar Fossum, Hans Fredriksen, Cato Helgerud, Knut Herstad, Rolf Bjarne Iversen, Haakon Kleven, Martin Olsen, Sigurd Simonsen og Jamen Wilhelmsen.
B-laget plaserte seg tradisjonen tro som nummer to i kretsserien.