| 
|
Sett i relasjon til de foregående sesonger, var denne et trist kapittel, idet laget ble jumbo i hovedserien, og altså måtte
rykke ned til 1.-divisjon. Likevel var en av den oppfatning at dette tross alt kunne bli til gagn, idet ledere og spillere på
grunnlag av de høstede erfaringer, og fri for det poengpress hovedserien førte med seg, ville klare å bygge opp et virkelig
hockeylag i løpet av et år eller to. Dessuten så det ut til at rekrutteringen skulle bedre seg. Den ishockeyskolen som Rolf
Lund sto som leder for, var i hvertfall sprengt, og våre yngste lag viste at de lå fullt på høyde med de fleste lagene i Oslo
og Aker.
Innetreningen ble satt i gang allerede i september måned sammen med bandygutta, og fremmøtet var bra. Da det ble is på
Jordal Amfi, hadde vi treningstimer der inntil seriekampene begynte. I det hele tatt så det svært lovende ut for sesongen.
Den første kampen i kunstiscupen mot Vålerengen, tapte vi etter straffeslagkonkurranse. 16. november spilte vi vår første
seriekamp på Jordal Amfi mot Hasle, og selv om det ble tap, trodde vi allikevel at fortsettelsen skulle bli bedre. Men det
viste seg at våre forhåpninger skulle bli gjort grundig til skamme, idet vi tapte den ene seriekampene etter den andre. I
de fleste av dem var riktignok tapene små, og med litt «tur» kunne vi vunnet en del, men på den annen side hadde vi store
tap mot topplagene, som vitnet om stor klasseforskjell, og at laget vårt for øyeblikket ikke hadde den hardhet og jevnhet
som skal til for å klare seg i en hovedserie.
Disse tapene hadde nok sin psykologiske virkning både på spillerne og ishockeysportens tilhengere i Drammen. Interessen
dabbet merkbart av. Alle ble lei av å se byklubben tape med opptil tosifrede tall. Men det tok vel hardest på spillerne som
ved siden av harde bandykamper måtte døye disse tapene for tomme tribuner uten noen støtte i ryggen fra publikum. Men gutta
tok det hele beundringsverdig, og som tegn på at humøret holdt, kan vi nevne et oppnavn som «Silen». Dette var myntet på vår
aldeles fortreffelige keeper både i bandy og ishockey, Arne Hoel. Det er enkelte som hevder at han fikk oppnavnet i en
bandykamp, mens det virkelig stammer fra den tiden han måtte plukke så mange pucker ut av buret sitt.
I tilslutning til seriekampene ble det spilt en del andre kamper, blant annet mot Drammens Ballklubb i uken mellom jul
og nyttår, som vi vant. 18. januar arrangerte vi i fellesskap med Norges Ishockeyforbund en kamp mot landslaget. Laget vårt
var forsterket med Vogt, Holmsen og Brattås, alle fra Tigrene. landslaget seiret 8–2. Rolf Kirkvaag var speaker, og
arrangementet ble i alle deler vellykket, både sportslig og økonomisk.
Vi har klippet følgende fra oppmannens beretning: «Vi trornå at om vi skal fortsette å delta i både bandy og ishockey,
må de to grener skilles, slik at den som i sesongen har bestemt seg for å spille enten bandy eller ishockey, ikke får
anledning til å spille begge deler. Det ser ut som om dette er den eneste løsning om det skal bli noe ut av det. Ved
nåværende ordning blir det altfor liten anledning til trening, og de spillere som spiller begge grener, blir trette av altfor
hard belastning både med kamper, trening og representasjon på landslagene.»
Einar «Bror» Andersen spilte på landslaget mot Øst-Tyskland, Sverige, Finland og Wembley Lions.
| |
