| 
|
Fasiten av lagets innsats som debutant i hovedserien må en betegne som bemerkelsesverdig, idet det endte på en 4.-plass etter
Gamlebyen, Tigrene og Skeid.
I august/september begynte forhåndstreningen med gymnastikk i Turnhallen og løpetrening ute. I oktober måned åpnet Jordal
Amfi, og vi hadde gjennomsnitlig én treningstime i uken der, ni timer i alt. I en treningskamp mot Grüner vant vi 5–2. I
åpningscupen trakk vi Gamlebyen og tapte på straffeslag etter 2–2.
Da seriekampene begynte, hadde vi fremdeles ikke is i Drammen, og var dermed en del handikappet i forhold til de andre lagene,
og åpningen var ikke bra for oss. Det ble tap i de to første kampene, mot Gamlebyen og Hasle, begge kamper i Oslo. Spesielt
ergerlig var det å tape for Hasle, etter å ha ledet 3–1 et godt stykke ut i matchen. Mellom ovennevnte kamper skulle vi hatt
Skeid hjemme, men det ble utsatt på grunn av ismangel.
Mellom jul og nyttår fikk vi endelig is i Drammen, og dermed bedre treningsforhold, og spilte nå den første kampen om
«Diamant-pokalen» mot Stabæk, som vi vant 7–0. Like over nyttår startet så seriekampene igjen, og det var merkbart at formen
nå var meget bedre, idet vi klarte uavgjort mot Tigrene og Gamlebyen i Drammen. Det var to riktige publikumskamper med hardt
tempo, stor innsats og spennende situasjoner, og hadde samlet ca. 1400 tilskuere.
Det var virkelig moro å se gutta i aksjon. Det kan bemerkes at vi i kampen mot GIF ledet Drafn like til de siste minutter, og
at utlikningsmålet kom mens vi hadde en spiller utvist.
Den siste seiekampen var mot Furuset, Norgesmester fra 1954, og det er vel spillemessig sett den beste Drafn har levert.
Furuset har vel sjelden blitt spilt slik rundt på egen bane, som de ble denne gangen.
Etter den fremragende innsatsen laget hadde vist, var det bare naturlig at Einar «Bror» Andersen og Gunnar Fossum ble tatt ut
til landslaget og Ivar Helgerud til ungdomslandslaget.
Etter seriens avslutning spilte vi mot Skeid i finalen om «Diamant-pokalen», og tapte 3–5.
Som konklusjon kan vi fastslå at resultatene kan synes noe ujevne, men guttas harde belastning og manglende detaljtrening må
vel sies å ha vært hovedgrunnen til dette.
Norges Ishockeyforbunds trener, Knut Kristiansen, virket også dette året hos oss.
Problemet bandy kontra ishockey er jo omtalt en rekke ganger. Den før omtalte belastning på de spillere som var aktive i
begge grener, viste seg å være uheldig for begge parter. Diskusjonen i Drafns Avis var hissig, og mange innlegg gikk både for
og mot ishockey. Andre oppfordret styret til å prøve med et skille, det vi si at ingen spiller skulle ha lov til å dyrke mer
enn én gren i samme sesong. På vårgeneralforsamlingen ble det så å si et samlet ønske fra medlemmenes side om at en slik
ordning skulle praktiseres i 1955/56.
| |