| 
|
Norgesmester 1945/46: Bak fra venstre: Haakon Kleven, Hans Kleven, Magne Ulsbøl,
Thor Aass, Cato Helgerud, Tinius Corneliussen og Knut Herstad. Foran: Hans Fredriksen, Erling Wilhelmsen, Ove Nyhus, David
Eriksen og Walter Felix Løvli.
Våre bandygutter lå altså ikke på latsiden under krigen, selv om det ikke ble noe krigsmesterskap, som selvsagt ville ha
vært morsomt å ta med. Den sportslige verdien av et slikt mesterskap kan det vel også være delte meninger om, da bare et
fåtall av klubbene hadde høve til å være med og det ellers hersket ulike forhold. Men så kom den dagen da Norge atter var
fritt, og et velorganisert arbeid fra NBF kunne sette kampene i gang igjen under like forhold for alle.
For å få et lite inntrykk av hvordan en sesong legges opp, klipper vi dette avsnittet fra oppmann Haakon Klevens
beretning:
«Imidlertid gikk da guttene bare og ventet på å ta fatt for alvor, og vi kunne da begynne kondisjonstreningen med badstue
fra Roklubbhuset allerede 26. september med godt fremmøte. Likeledes fikk vi Fjellheim Skoles gymnastikklokale til
innetrening under ledelse av Arne Knudsen, senere Gunnar Fossan. Vi fikk her innlagt spesielle øvelser beregnet for
bandyspillere. Innetreningen begynte 28. september og fortsatte til jul. Begge steder foregikk treningensammen med våre
skiløpere. Utenom dette var guttene samlet til kølletrening inne på Myrasletta på Årkvisla hver søndag hele høsten utover,
et par ganger fikk vi også benyttet Erik Engens flotte badstue. Dessuten hadde vi instruksjonsmøter ved Sigurd Simonsen,
Hans Lennart samt Gunnar Johansen om spilleregler etc. Den første trening på is foregikk tradisjonen tro på Ormtjern inne
på Konnerud. Her var det folksomt, vi hadde 30 mann i sving og Halvorsen like mange juniorer og gutter. Påfølgende søndager
var vi inne på Hadelandsdammen på Hauklia og på Stordammen.»
Slik startet altså Drafn opp etter krigen, og det ble skapt et nytt storlag, som fullt ut forsvarte de stolte tradisjoner
klubben hadde innen isens ballsport. Laget ble også Norgesmester i 1946, og det ble en glimrende sesong sett med våre øyne.
Vi hadde jo vært spent på om Drafn fremdeles ble å regne med i tetkampen i norsk bandy, og våre håp og forventninger ble
altså helt innfridd.
Mens NM før om årene var avviklet etter poengberegning, ble sesongen 1945/46 fullført etter utslagsmetoden. I 1. runde hadde
vi fått Sundjordets IF på besøk, og det ble en lett seier, selv om gjestene overrasket oss med friskt og pågående spill.
2. runde mot Birkebeineren ble først utsatt på grunn av dårlige værforhold, men kampen ble spilt søndag 30. desember og ga
seierssifrene 6-1 og gode løfter for de kommende kampene.
3. rundes motstander var Vålerengen, som på den uvant smale Strømsgodsetbanen ikke ble den aller letteste motstander. I 4.
runde trakk vi så Strømsgodset på deres bane, og vi var med en gang klar over at dette ville bli vår vanskeligste kamp
inntil da, men at det skulle knipe så hardt for å berge uavgjort, hadde vi ikke trodd. Omkampen var også meget hard, og
foregikk på Marienlyst, der vi seiret 1-0. I begge disse kampene fikk vi en mann skadet, Cato Helgerud i den første og Thor
Aass i den andre.
I semifinalen mot Stabæk på Kadettangen måtte vi stille opp uten Thor Aass, og valgte da å la Cato Helgerud spille
tilbaketrukken centerforward og Asbjørn Haugan indre høyre. Denne taktikk viste seg å være meget effektiv, og Stabæks uten
tvil farlige løperrekke kom sjelden på skuddhold. Vi seiret 1-0 etter forlenget spilletid.
Mildvær med regn og sludd holdt på å sette en stopper for finalen, som skulle gå på Bislett den påfølgende søndag, og som
var klubbenes tredje finalemøte. Imidlertid ble det noenlunde opphold før kampens begynnelse, og etter at banen var skrapt,
fant dommeren det forsvarlig å spille. Isen var bløt, og vannet ség inn på banen fra sidelinjene, slik at den effektive
bredden ikke var over 52 meter. Det ble mang en dukkert for Tinius og Hans. Kampen endte uavgjort etter ekstraomganger.
Omkampen ble lagt til Marienlyst, og ble spilt i strålende sol og 5-6 kuldegrader for ca. 2500 tilskuere. Avisene hentydet
riktignok til «Grane-is», men dagen ble en av Drafns store, for på denne isen kom løperrekken helt til sin rett, og det ble
levert mange helt strålende angrep, hvor Granes ellers gode forsvar nærmest ble stående som tilskuere. Bare målmannen,
Edvardsen, reddet Grane fra et større nederlag. Sluttresultatet ble 3-1.
| |
