Ikke akrobatikk i våre bakker
Vi kommer inn på størrelsen på bakken, og Heiss-Schøyen holder på at det kritiske punkt ikke for noen skibakke må komme på over 75 meter. Da blir det akrobatikk ut av det hele, sier han. – Skiene må ettersom hopplengdene øker, lages tyngre og lengre, og det vil da til slutt virke som et par blylodder, som plasserer bena først i bakken, enten en har herredømme over kroppen eller ikke. Jeg husker godt i Amerika i 1911, fortsetter han – en liten irlender brukte ski som var like tunge som ham selv, og klarte å «hoppe» noenogfemti meter. Men skisport kunne en ikke kalle det. Sporene i ovarennet var brede som en skinnegang, og oppi dem ble det heldt vann, forat det skulle bli is. Dermed oppnådde en jo stor fart, men å satse på blank is er jo ikke greit. Det var sirkusliv, simpelthen.
Steinura som skulle bli Drafnkollen.
20 000 kubikkmeter fyll tatt ut av bakken
– Hvordan er det i Drafnkollen, spør vi. – Har bakken de rette forhold med hensyn til fart, sats osv.?– Absolutt, den uoffisielle bakkerekorden er 82,5 meter, og dette stemmer godt med det kritiske punkt på 75 meter. Men utbyggingen til 75 meter gjorde jo at bakken ble dyrere enn opprinnelig beregnet. Sletta er også blitt om lag femti meter lenger enn fra først av planlagt. I alt har vi hentet ned ca. 20 000 kubikkmeter fyll fra bakken, sidene og særlig fra overgangen. Det er et tall som ikke er lett å fatte, når en ikke har sett det som er blitt gjort der oppe, men det forklarer at bakken ikke er blitt billig der den nå ligger. Men Drammen kommune har vist seg meget forstående overfor vår nasjonalsport, og har ved bevillinger satt mange mennesker, blant annet arbeidsledig ungdom inn i arbeidet for å skape en skibakke, som kan holde internasjonale mål.
– Og hvem var så den første som satte utfor hoppet?
– Det var selvfølkgelig Birger Ruud, svarer Heiss-Schøyen. – Før fartoppbyggingen var ferdig, åpnet han med et hopp på 60 meter. Det var det første svevet i Drafnkollen. det var 2. januar 1939. Dagen etter ble det arrangert prøvehopping med seks Kongsberg-gutter, seks svensker fra «Friska Viljor», med Selånger i spissen, samt Alf Andersen, Willy Pedersen og Emil Kvanlid. Her satte Hilmar Myhra på dårlig føre bakkerekord med 73 meter – et meget bra hopp til 19 i stil. Selånger hoppet 63 meter.
Ni feilfrie hopp i ett renn
Den offisielle åpningen fant så sted 4. februar samme år. Da ble bakkerekorden flyttet til 78 meter av Arnold Kongsgård. Såvel Birger som Asbjørn Ruud hadde hopp som ga 20 i stilkarakter. Ni hopp ble belønnet med 19,5. Den enstemmige mening blant dommerne var at bakken var helt ideell.– Har noen senere forsøkt å flytte bakkerekorden?
– Ja, den innehas nå av Petter Hugstedt, på 79,5 meter.
– De er jo gammel skiløper selv, har de noe å si om stilen i dag kontra den som var alminnelig i Deres løpertid?
– Hopping i dag er ikke det samme som hopping i gamle dager. Den nye stil kan en gjerne si, har tvunget seg frem av seg selv. Tidligere var det jo om å gjøre at skiene lå parallelt med bakken under hele svevet. Nå må tuppa opp. Luftmotstanden må utnyttes for å «flyte».
Et «Kongsberg-anlegg» skimtes
– Har de så til slutt noen spesielle ønsker for «Drafnkollen»?– For det første er det mitt håp at vi må få sletta helt planert, så det kan bli en idrettsbane der om sommeren. Dernest at bekken må bli demmet opp, slik at vi kan få et bade- og stupebasseng a la Kongsberg. Det gjelder å skaffe ungdommen i Drammen muligheter til å trene hele året. En skiløper må hele året legge an på å dyktiggjøre seg for sin idrett...
–mund.
Tilbake til hovedsiden
