Drafnkollen, side 2

Thorleif Heiss-Schøyen

Drafn benyttet til å begynne med Strøtvetbakken til skihopping. Det varte dog ikke lenge før denne bakken ble vurdert som inadekvat for en ambisiøs klubb som Drafn. Thorleif Heis-Schøyen satte derfor i gang med å lete etter et nytt bakke-emne, som var tiltenkt store oppgaver i norsk og internasjonal hoppsport.

Fra Fremtiden 16. februar 1946 klipper vi følgende historie om oppdagelsen og byggingen av storbakken i Strømsåsen.

Disponent Heiss-Schøyen har bevæpnet seg med en stor protokoll, som forteller om «Drafnkollen», fra dens spedeste barndom, da vi besøkte ham i hans kontor i Nedre Storgate. Telefonen kimer stadig. Norgesmesterskapet, avdukingen av Haug-monumentet, middag for kronprinsen, menykort og meget, meget annet er det han som har å ordne opp med. Det er lett å skjønne at det er noe stort som foregår.

Vi får herr Heiss-Schøyen til å fortelle, og med et lunt blikk i øynene frisker han opp for seg selv og for oss små trekk fra «Drafnkollen»s tilblivelse til i dag.

– Tidligere hadde vi jo Strøtvedtbakken, sier han. – Der har det jo i tidenes løp vært holdt mange festlige skirenn. Særlig vil vel Drammensrennene i 1922 huskes. Da hadde vi den ære å ha selveste kronprinsen som deltaker i yngste klasse. Han tok fjerdepremie blant 108 konkurrenter.

Efter hvert ble imidlertid Strøtvedtbakken for liten. Behovet for en ny, mere moderne bakke meldte seg stadig med større styrke. Byen ble gjennomtrålet men det viste seg meget vanskelig å finne et brukbart emne. Våren 1934 ble det så nedsatt en komite som skulle prøve å finne en bakke i Drammen eller nærmeste omegn. I komiteen satt blant andre Thorleif Haug, Harald Jensrud, Christian Stange og jeg selv. Vi var ute i marka gang på gang, men det viste seg stadig at det var en meget vanskelig oppgave vi var blitt tildelt. En gang trodde vi at vi var nær ved løsningen. Vi hadde da kikket på en bakke oppe i nærheten av «Riflen»s skytebane. Men adkomstveien fra byen var for lang, og vi måtte la prosjektet falle.


Strødtvedtbakken.

Tilbake til hovedsiden


Drafnkollen ble oppdaget med kikkert

Så skulle det pussige altså hende, at jeg, som er innflytter – jeg kom nemlig her til byen i 1924 – skulle finne emnet til bakken som nå er blitt byens stolthet. En dag jeg satt hjemme og studerte omgivelsene i kikkert fra mine vinduer, la jeg merke til at snøen lå lenge over i Austadkollen. Strøtvedtbakken lå jo på solsiden, og snøforholdene der hadde alltid vært vanskelige. Jeg tok derfor en tur til Austadkollen, studerte kartet over den osv., og kom til det resultat, at høydeforholdene var tilfredsstillende, hvoretter jeg fikk ingeniør F. Lorentz Aass til å nivellere opp bakken.


Steinrøysa ble kjøpt for 5000 kroner.

Etter dette var jeg flere ganger oppe i terrenget og fant prosjektet meget krevende, men beliggenheten var ideell, hvorfor jeg sendte over nivelleringen til vår mest kjente bakkeekspert, ingeniør Tunold Hansen, Kongsberg. Han gikk straks inn for prosjektet, og utarbeidet en første profil med masseberegning av utsprenging og fylling til sletta. Denne måtte nemlig lages helt kunstig.

– Jeg kan ikke si at jeg overalt fikk uforbeholden tilslutning til mine planer, sier Heiss-Schøyen. – Særlig folk som bodde i nærheten av Austadkollen, trodde jeg var sprøyte gal, som ville lage en skibakke ut av den steinura. Men regnet meg faktisk som en tomsing, og ristet på hodet, når de så meg der oppe. Men efter hvert fikk jeg folk med meg, og i 1936 ble AS Drafnkollen stiftet med en kapital på 5000 kroner, som var innbetalt av Drafns medlemmer. Det ble holdt basarer og lignende til inntekt for bakken, og vi fikk også den oppmuntring at Drammen Kommune, Drammen Sparebank og andre støttet okonomisk.

Det kritiske punkt på 75 meter

Og så - endelig i november 1936 - tok vi fatt i bakken. Interessen var levende, idet hele 40 Drafn-medlemmervar med og tok de første tak. I begynnelsen brukte vi trillebårer, men dette dugde ikke. Vi fikk anskaffet oss tippvogn og skinnegang, og da ble det fart i sakene. Vi skjøt ut hele 300 kubikkmeter fjell, og dette ble brukt til å fylle bekken foran sletta.


Trillebårer dugde ikke...

Så da tok man i bruk tippvogner. Disse søylene ble gravd frem igjen 18. august 2010.

 Imidlertid var Tunold Hanssens prosjekt blitt sendt over til Norges Skiforbund. I prosjektet var det kritiske punkt lagt på 70 meter. Dette syntes skiforbundet var i drøyeste laget. For å være på den sikre siden, sendte vi prosjektet til østerrikeren Straumann, som internasjonalt vel var den mest kjente bakkekonsulent på den tid. Han gjorde en del korrigeringer, hvoretter det kritiske punkt ble lagt på 75 meter. Denne bakkeprofilen ble godtatt.

Drafnkollen, side 2