Ullevål–Drafn 3–2, bandyfinalen 1974: Kjell «Kylling» Ingebretsen og Runar Myhre Hansen.
Tre ting huskes godt fra denne sesongen: For det første at vi tapte NM-finalen for Ullevål og dermed ikke ble første klubb i landet til å klare fire NM-titler på rad. Dernest at Drafn ble klart beste lag i grunnserien, men at dette denne gang ikke førte til NM-tittel siden Forbundstinget ville ha tilbake sluttspillet. For det tredje den legendariske 9–0-kampen mot Stabæk i serien. Over et Stabæk-lag som av mange var titulert som norgesmestere tidlig på vinteren.
Det ble med andre ord nok en stor sesong for vårt A-lag, selv om kronen på verket dessverre ikke kom. Vi gikk gjennom grunnserien med den største selvsikkerhet. Semifinalen mot Mjøndalen ble også overbevisende vunnet med 4–2. Men lagets formkurve pekte nok nedover etter til tider glimrende spill i grunnserien. En bekreftelse kom da også i finalen, der Drafn langt fra spilte opp mot sitt beste. Men vi var nære. Vi ledet 2–1 fram til to minutter gjensto av ordinær tid da Ullevål lyktes å sikre seg ekstraomganger. I disse triumferte hjemmelaget og kunne gå av Valle Hovin med sin første kongepokal etter å ha scoret det eneste målet i tilleggsminuttene.
Med en slik dominans var det ganske naturlig at Drafn ble skikkelig representert på landslaget. Roar «Hjallis» Hansen spilte 7 kamper, det samme gjorde Per Knudsen og Gunnar Ihlen Høst. Per Hoel fikk med seg 5, mens Jan Erik Olaisen fikk én.
I junioravdelingen er det mest å glede seg over juniorlagets fine sesong. Fasiten for denne er KM-tittel og bronsemedalje under NM.
På juniorlandslaget spilte Morten Wang og Jens Petter Lindberg. Sistnevnte kom også med til junior-VM, og her var hans keeperspill så overbevisende at han fikk bestemannspremien i to av kampene.
Guttelaget var ikke langt etter juniorene. De tok også bronsemedaljene i NM, men fikk ett lag foran seg i kretsserien. Bjørn Olav Røine og Dag Vidar Kristoffersen spilte på guttelandslaget. Lilleputtene, med en liten spillerstall, viste stor kvalitet. Andreplass i kretsserien etter ledende Mjøndalen gir håp om at det ikke er noe i veien med reksutteringen av de aller yngste.
Fra finalen utlegges følgende hendelse: På ledelsen 1–0 kom Roar Løwer Nilsen alene mot en utspilt Ullevål-keeper, og mutters alene sto han og bare skulle skyve ballen i mål. Gjennom luften kom en kamikaze-forsvarer og hogg kølla hans i fillebiter, så han bare sto igjen med en stump på tre tommer. Ingen fløyteblåsing, men avvergende vifting fra en dommer vi ikke sier navnet på. Fra sidelinjen lød det: – Men, dommer, da – det er da et klart streffesleg! Dommeren repliserte: – Nå skal det værra slutt på at Drafn vinner alle gullmedaljene...