| 
|
«Ned – med flagget til topps» lød overskriften i vinternummeret av Drafns Avis dette året, og refererer til at vi for første
gang siden 1964 igjen var i bandyfinalen, men måtte gi tapt for Strømsgodset etter en jevnspilt finale på Gulskogen.
Også i 1968 ble sesongen åpnet med en kamp i Sverige i november. Med bidrag fra Drafns Eldre dro A-laget og juniorlaget til
Kungälv, og fikk – tross knepne nederlag – fin matchtrening. Serien gikk A-laget gjennom uten nederlag, men hele fem
uavgjorte kamper viste at det var en jevn avdeling. Som i 1966 ble Sagene motstandere i semifinalene, og i den første av
disse fikk vi se laget slå ut i full blomst. Med full innsats og fint spill vant Drafn 5–0, og nederlagene fra 1966 var
hevnet. Finalen mot Strømsgodset i deres hule var meget jevnspilt og faktisk spennende helt til slutt. Begge lag hadde før
kampen fire napp i Rosenquists minnepokal, og med seier 5–3 til SIF, bla altså pokalen værende på Gulskogen. Men en trøst får
det være at våre gutter kjempet og gikk ned – med flagget til topps!
Også på andre måter ble sesongen løfterik. Med vesentlig yngre spillere i stallen hadde B-laget en suveren sesong uten tap,
og ble kretsmestre med sikker margin.
Innen junioravdelingen var guttelaget årets lag. Dessverre ble laget snytt for et opplagt KM da lagets oppmann for sent ble
varslet om en utsatt kamp mot Solberg. Denne brøler fra administrasjonens side resulterte i mange bitre kommentarer både i
dagspressen og i Drafns Avis.
Vår eneste internasjonale spiller denne sesongen var Roar Løwer Nilsen, som til gjengjeld spilte samtlige A-landskamper.
| |
