Sesongen 1939:
Klipp fra styrets beretning sier: «Hva det sportslige angår har klubben hatt en meget god sesong. Våre skiløpere har tatt i alt 188 premier og 9 lagpokaler. Herav har våre langrennsløpere tatt 2 lagpokaler, våre seniorløpere 3 og guttehopperne 4.»
Jo, sesongen må betegnes som god, men fremdeles var det skralt med kombinertløpere, mens vi hadde et godt utvalg av både langrenns- og hoppløpere. Sistnevnte hadde mange gode plasseringer, og særlig hadde Sverre Larsen en god sesong. Fritjof Møller lovet bra, mens Willy Pedersen var svakere enn hva han pleide å være. Vår gode juniortropp, som besto av mange hoppere som vi siden kom til å få megen glede av, «sopte» inn premier. Ellers må en ha lov til å si at sesongen også sto i A/S Drafnkollens tegn. Bakken var ved nyttårstider i den stand at den kunne benyttes, og 4. januar 1939 ble det første prøverennet holdt, med besøk av 6 svensker med Selånger og Kongsberghopperne i spissen. Åpningsrennet var meget vellykket. Et meget driftig og arbeidssomt skiutvalg klarte å avvikle 3 hopprenn i den nye bakken, nemlig først åpningsrennet, siden ekstrarennet under Vinteridrettsuken (ca. 6000 tilskuere), og til sist det første landsrennet. Drafnkollen fikk sin ilddåp og besto prøven. Det var ikke tvil om at skisporten i Drammen med denne skibakken hadde fått et nytt gjennombrudd og at byens gutter kom til å ta opp konkurransen med landets beste når det gjaldt hopprenn.
Blant langrennsløperne var Oscar Gjøslien fremdeles den store. Han representerte sitt land med heder i utlandet og ytte glimrende idrett også denne sesongen. Av resultater kan fremheves hans 3.-plass i VM i Zakopane og 5.-plass i Holmenkollens 50 km. De andre langrennsløperne våre gjorde det også bra, og Erik Palm, A. Andersen, Trygve Sauve og Peter B. Axelson lot ikke så få se ryggen i løypa.
Et av de gledeligste resultatene som ble oppnådd, var seieren over Lyn i 50-mannskonkurransen. Det begynte unektelig å bli flaut med denne tapingen, men nå ble det altså seier, og en nærte store forhåpninger til de unge løperne om at de skulle forsvare fargene i årene som kom.
Styret fant å måtte avlyse Finnemarksløpet, idet tilslutningen etterfånden var blitt så liten at det ikke lenger hadde noen sportslig verdi. mens det på den annen side skaffet klubben meget arbeid og store utgifter.
Sammen med Mjøndalen IF ble vi endelig tildelt NM på ski i 1941, etter å ha søkt de siste tre årene.
Tilbake til hovedsiden
