Til sesongen 1928 – Til sesongen 1930 Sesongen 1929: Vinteren var meget ugunstig for utøvelse av skisporten. En langvarig kulde med lite snø utsatte såvel de aktive løperne som stevnearrangørene for de største vanskeligheter. De aktive viet sin trening den største oppmerksomhet og nyttet Drafnhytta som stasjon. Men på grunn av snømangel var det ofte forbundet med fare for liv og lemmer å trene i kupert terreng, så gutta måtte for det meste legge sine løyper over vann og myrer. Vi fikk sammen med Drammens Ballklubb innvilget landsrenn 9.–10. februar. Videre hadde vi underhånden avtale med Drammens Ballklubb om økonomisk andel i et distriktsrenn som dessverre ble innstilt på grunn av snømangelen. I forståelse av den harde konkurransen fra utlandet i de spesielle langrennene, hadde Norges Skiforbund utskrevet en rekke renn. Etter søknad ble vi overlatt å arrangere et 50 km langrenn, som ble det første i sitt slag i Drammen, og var imøtesett med stor interesse såvel av publikum som løpere. Så å si samtlige av landets beste løpere deltok, og laget en festlig konkurranse i et strålende vær og føre. Aldri har vel så mange mennesker vært på ski innover Konnerud- og Strømsøskogene som den dagen. Starten foregikk fra Marienlyst, da vi etter henstilling fra Norges Landsforbund for Idrett og Norges Skiforbund inngikk en allianse med Drammens Skøiteklubb, som den samme dagen arrangerte et internasjonalr skøytestevne. Beretningen forteller at det var en fornøyelse å stå for dette arrangementet, idet klubbens medlemmer deltok i arbeidet for en heldig avvikling på en måte som må betegnes som helt enestående. Rennet ble avviklet uten leid hjelp, og kun av Drafn-gutter. Løypesjefen Victor Hoff hadde en meget vanskelig jobb med å få laget denne løypa, men fikk full honnør for sitt arbeid. Såvel hovedstads- som lokalpressen ga rennet de beste lovord for løpernes prestasjoner og det tekniske apparat. Tilbake til hovedsiden

Det hadde lenge vært klaget over at skisporten var en enkeltmannskonkurranse, og at de gjeldende rennreglene satte en hel del av skiløperne ut av spill. En Lyn-gutt og en Drafn-gutt fikk i et lyst øyeblikk den ideen å arrangere et renn hvor alle skiløperne kunne delta. Rennet, som ble avviklet 17. mars med Lyn som arrangør, fikk en meget god mottakelse blant medlemmene i begge klubber. 64 veltrente Drafn-gutter innskipet seg i Helgeruds busser med kurs for Skimuseet. Dessverre var Lyn meget uheldig med arrangementet sitt – først på grunn av at snøforholdene var fortvilte – dernest ved at klubbens tillitsmenn, som for øvrig hadde liten øvelse i den slags arrangementer, tok oppgaven sin altfor lett. Løypa var meget slett oppmerket, og resultatet herav gikk sterkt i vår disfavør; men trass i at gutta var oppmerksomme på at det hele var galt, tok de nederlaget som idrettsmenn. Det kom ikke fram noen mislyd på festen senere på aftenen. En pokal i mannshøyde var satt opp, og hver enkelt av de 50 beste i hver klubb fikk en erindring om rennet. Lyn var den første til å beklage det inntrufne med arrangementet, og vi lovet klubben revansje og ordentlig arrangement i Drammen neste år. 50-mannskonkurransen mellom Lyn og Drafn ble en årlig kappestrid som etterhånden ble meget populær. Siden tok også andre klubber opp den slags konkurranse. Fortvilte snøforhold vanskeliggjorde avviklingen av Sørperennet, og først i siste øyeblikk lyktes det å få lagt en brukbar løype fra Drafnhytta. Riktignok var det et par «bare flekker» i den, men ellers kunne løperne bruke skiene hele veien. Rennet hadde samlet hele 53 mann. Skiutvalget karakteriserer sesongen som middels god, men klager over liten tilgang på nye aktive løpere.