En orientering om navnet «Drafn»


Drofn sett fra dommertårnet i Drafnkollen.

 I denne artikkelen gir ikke Tord Pedersen noe svar på hva «drofn» egentlig og opprinnelig betød. Men andre kilder mener at det betyr «grumsete vann», eller eventuelt «urolig vann».

Det er i så fall samme betydning som Blackburn!

I innledningskapitlet til sin bok «Drammen – en norsk østlandsbys utviklingshistorie», har overlærer Tord Pedersen behandlet spørsmålet om opprinnelsen til navnet «Drammen». Etter å ha gitt en skildring av Drammensvassdraget sønnenfor Tyrifjorden, der han blant annet fremhevder at den indre delen av Drammensfjorden, bekkenet innenfor Svelvikmorenen, særlig vår og høst gir inntrykk av ikke å være et fjordstykke, men «en del av elven, eller kanskje snarere en innsjø», fortsetter han:

«Det her kortelig beskrevne vassdrag kaldtes av middelalderens nordmænd Drofn, Drafn eller Dramn, og i noget senere tid, Drammen. Den siste form er sandsynligvis opstaat paa den maate at den bestemte artikkel hængtes til og m assimileredes med n (Dramn-en, Drammen)».

Tilbake til hovedsiden

Ordets betydning er uviss, det gjælder om dette som saa mange av vore stedsnavn, at det maaske aldrig vil bli med sikkerhet forklaret.

Det kan neppe være tvil om at vore forfædre ansaa Svelviksund for elvens munding, at de med andre ord, overensstemmende med den ovenfor hævdede opfatning, regnet det indre fjordbækken for en del av vassdraget. Dette fremgaar derav at navnet Drofn opprinnelig anvendtes i flæng baade om den egentlige elv – fra Vikersund av – og om nævnte bækken.

Vilde man i skrift eller tale fremhæve at det var fjorden, ikke elven, som mentes, sa man «vandet» (d. e. indsjøen) Drofn. Hos sagatidens forfattere møter vi dette uttryk adskilligeganger. Saaledes fortæller Olav den Helliges saga at kongen aar 1028 styrte fra Oslofjorden ind i «det vand som heter Drofn», for at undgaa kamp med Knut den mægtige. I St. Halvards legende heter det at helgenen led døden da han vilde ro over «et vand ved navn Dramn», (stagnum Dramn nomine). Under kampen med ribbungerne fikk kong Haakon Haakonssøn i 1225 utfordring til slag i «vandet Drofn», men han negtet efter sine mænds raad at indlate sig derpaa, da det andtoges vanskelig at komme op «strømmen» (Svelvikstrømmen) med storskibene.

Noget uttryk svarende til vort «Drammensfjorden» – som paa gammelnorsk maatte ha hett Drafnar-fjordrinn – søker vi derimot forgjæves i all ældre literatur.

I tidens løp begynte man imidlertid skarpere at skjelne mellom elv og fjord, og følgelig kunde én sproglig betegnelse ikke lenger gjøre tjeneste for begge. For elvens vedkommende kom nye navn i bruk, som Eker-elven, Storelven o.l., mens det gamle elvenavn Dramn eller Drammen, alene blev hængende ved fjorden eller «vandet».

Naar dette skifte er indtraadt og av hvilke aarsaker, lar seg ikke nøiaktig paavise. I ethvert fald var det omkring aar 1600 forlængst en fullbragt kjendsgjerning, noget som tydelig sees av de topografiske forfattere Jens Nilssøn og Peder Klausson, som levde ve de tider.

Klart skjeldner de mellom Eker-elven paa den ene side og fjorden Drammen paa den anden, ja Jens Nilssøn oplyser endog hvor man regnet grænsen: Den var «straks ovenfor Kobberviken». Kun som en utdøende tradition vet han derimot at berette at elv og fjord engang hadde baaret samme navn.»

Tord Pedersen beretter videre at de fremmede skipperne som gjestet stedet, hadde en tendens til å bruke fellesbetegnelsen «Drammen» uansett hvilket av de tre ladestedene, Bragernes, Strømsø eller Tangen, som de gjestet. Dette ble understøttet av at den felles toldbod fra slutten av 1500-årene offisielt hette Drammens toldbod (d. e. toldboden ved fjorden Drammen). Fra 1662 av begyndte også ladestedets egen befolkning så smått å bruke fellesbetegnelsen, inntil navnet Drammen ble offisielt fastslått som bynavn ved sammenslutningen av de tre bydelene ved kongelig reskript av 19. juni 1811.