Til sesongen 1996/97

Nedgang og fall


Hva gikk så galt?
 I 77 år drev Drafn med bandy, og var ved nedleggelsen i 1997 den mestvinnende klubben i landet. Til sammen vant klubben 19 norgesmesterskap i seniorklassen, og det gir ett mesterskap per 2,46 spilte sesonger. Klubben var aldri utenfor toppdivisjonen, selv om toppserieplassen den siste sesongen ble sikret gjennom kvalifiseringskamper. Klubben har hatt et vell av landslagsspillere. Både målvakter, forsvarere og angripere har forsvart klubbens farger i landslagssammenheng. Felles for de fleste av disse, er at de ble oppfostret i klubben, og at de som unge bodde innenfor noen få kilometers omkrets av Marienlyst Stadion. Sagt med andre ord; det var få eller ingen av toppspillerne våre som ble kjøpt inn utenfra. En og annen ambisiøs ungdom kom fra naboklubbene, men vi har våre ord i behold om vi sier at dette var unntakene.
Fra den spede begynnelsen i 1920, tok det bare 7 år før klubben spilte finale. De første årene ble det spilt med 7-mannslag, noe som kanskje ikke passet laget helt. Fra omleggingen til 11-mannslag ble klubben bortimot ustoppelig i sankingen av mesterskap. Andre klubber kunne også skrape sammen noen mesterskap, men Drafn kom alltid tilbake. Nye generasjoner bandyspillere i grønt tok over der de gamle slapp, og sikret nye kongepokaler. Ved to anledninger vant vi tre mesterskap på rad (1959-60-61 og 1971-72-73). Ved den siste anledningen burde laget etter alle solemerker ha vunnet et fjerde også (1974), men høyere makter ville noe annet.
Fram til forrige jubileumsbok, i 1985, var altså grønn bandy som et eventyr. Hvorfor ble de neste 25 årene som de ble? Hvorfor spilles det ikke bandy med grønne trøyer lenger på Marienlyst?

Milde vintere?
 Menneskeskapte klimaendringer får ofte skylden for at gjennomsnittstemperaturen har steget de siste årene. Og det er ingen tvil om at enkelte mildværsvintere har tæret hardt på bandyklubbene. Det er riktig at vi i noen år ikke hadde stabile bandforhold til trening og kamp. Etter at Drammenshallen ble bygget, ble det vanskelig å ha god is på Nye Gress. Isen knakk langs midtstreken, og sank en smule inn mot Drammenshallen. I tillegg lå spillebanen noen centimeter høyere enn løpebanen, og det drøyde derfor et stykke ut i sesongen før det kunne spilles kamper. Dette «et stykke ut i sesongen» økte år for år, og til slutt var det ikke bandyis før i midten av januar.
Men dette er ikke hele forklaringen. Vinteren 1912/13 ble det spilt bare tre kamper. Resten av sesongen smeltet bort, men bandyen overlevde. Det var riktignok før Drafns tid, men dog. På begynnelsen av syttitallet var det også milde vintere, men bandyen overlevde. Vi hadde fortsatt rekruttering i 1975. Da kunstisen kom i 2002, var det altfor sent, sett med Drafn-øyne. Hadde klubbens bandylag blitt berget om kunstisen hadde kommet i 1975? Ti vise kan ikke gi deg noe svar.





Tilbake til hovedsiden


 Dårlige ledere?
 Kunne Drafn gjort noe annerledes, skaffet bedre ledere på styrenivå eller lagledernivå? Ganske sikkert. Men også neppe. Hvilke ledere på styrenivå kunne spådd utviklingen på 70-tallet? Og hvilke lagledere manglet vi i den perioden vi snakker om? Vi brukte jo de vi hadde! Vi trodde vel at den nedarvede bandykulturen i klubben skulle klare brasene. Men overfor sviktende rekruttering ville det ikke hjulpet om det var verdensstjerner som ledet lilleputter og smågutter.
Vi satte våre beste ledere til å ta seg av seniorene. Skulle de heller ha konsentrert seg om de yngste? Kunne de ha lokket flere talenter til isparketten? Som altså ofte ikke var der? Ti vise kan ikke gi deg noe svar.

Bredere tilbud?
 På femtitallet var det dårlig med dataspill. Det var dårlig med innendørstilbud til idrettsfolk. De som spilte fotball om sommeren, byttet ut støvlene med skøyter straks det ble kaldt i været. Ungdommen i Drammen fant seg et islagt vann og fylket seg på gyngende is straks isen tålte vekten av et titalls gutter. Drammensområdet var uvanlig godt forspent med slike småvann, og klimaet var vennlig innstilt. Vi hadde is lenge før de konkurrerende distriktene. Dette skulle endre seg.
Den første kunstisbanen i landet kom på Valle Hovin i 1970. Den var sørgelig alene i 25 år. Da isen på lokale vann lot vente på seg, var det til Valle Hovin vi måtte for å få istrening i mange år. Samtidig økte det idrettslige tilbudet i vinterhalvåret. I 1969 kom alpinanlegget på Åssiden, og potensielle bandyspillere valgte Splitkein med stålkanter fremfor holslipte stålskinner. I 1977 kom Drammenshallen, og enkelte valgte liten lærball fremfor korkkule med heklet hyssing. Etter hvert kom skateboard, dataspill, for ikke å snakke om en omseggripende latskap. Kølle, ball, skøyter og hjelm begynte å støve ned i sportsbutikkene.

Dårlig eksponering?
 Lokalpressen i Drammen fylte side på side med bandystoff. Arbeiderbladet var også flittig, og Aftenposten lå ikke langt bak. Til og med VG og Dagbla` kunne finne på å skrive om bandy. En gang. NRK var alene om eteren, med bandy var sjelden på TV. Ett år viste de null sekunder seriespill, null sekunder landslagsspill, og avrundet vinteren med 13 sekunder fra bandyfinalen. Avisene begynte å kutte ned på spaltemeterne, og et øket TV-tilbud hjalp ikke på sendetiden. Kunne bedre eksponering ha reddet oss? Ti vise kan ikke gi deg noe svar.

Et byproblem?
 Andre klubber kom i samme situasjon i andre byer. Utenfor byene klarte klubbene seg. Kan det være så enkelt at det er et byproblem? Solberg klarte seg, med så har de jo banen på kjøkkentrappa. En guttunge i Solbergelva kan ikke gå til skolen uten å passere bandybanen. Noe av det samme gjelder for Mjøndalen og Stabæk. Er det helt tilfeldig at det er disse tre som har dominert de siste 25 årene i bandy?
Hvorfor har ikke Skeid seniorlag? Hva er det som gjør at Ullevål fortsatt eksisterer, uten bane i 15 år? Alle klubber har sitt å stri med. Er det slik at Drafn bare har hatt flere problemer enn de fleste andre klubber?

Rase- eller religionsproblem?
 Drafn hadde medlemmer over hele byen, vi var byens klubb. Likevel hadde vi våre sentrale nedslagsfelt rundt Marienlyst, oppover Strømsåsen fra Konnerudgata til Rundtom, samt Hedensrud og Merket. Etter hvert ble nedslagsfeltet mer og mer Austad og Fjell. Er det noe med befolkningen der som ikke satser på bandy?
For en gangs skyld kan de ti vise gi et svar.
Befolkningen på Fjell har etter hvert utviklet seg slik at det er en overvekt av «våre nye landsmenn». Pakistanere spiller ikke bandy. Ei heller indere, tyrkere, iranere, afghanere, kurdere, irakere eller polakker for den saks skyld. Særlig ikke hvis klubbens rekruttering svikter fra før.

Kanskje er bandy i Drafn borte for godt. Kanskje dukker det opp 10-15 skøyteglade bandyitter med hang til grønt og hvitt en gang, og velkomne skal de være. Men alle de momentene som er nevnt i teksten ovenfor - kommer de sammen til å sørge for at drømmen om grønne iskrigere bare finnes hos oss nostalgikere?