Til sesongen 1957 – Til sesongen 1959 Sesongen 1958: Da langrennssporten etter hvert hadde gått tilbake i løpet av de siste ti år, var det gledelig å kunne konstatere at det nå var en økende interresse for langrenn blant juniorene, og en håpet at denne ville gi seg enda tydeligere utslag i fremtiden. Men det var fremdeles «evigunge» Oscar Gjøslien og Roald Kalmo som lå først i sporet i likhet med året før. Kalmo toppet premielisten blant Drafn-guttene etter sine gode plasseringer som: Kretsmester i kombinert og spesielt langrenn, 6.-premie i NM, 12.-premie i Holmenkollen, 6.-premie i Finland. Gjøslien var fremdeles i strålende form og fikk tre første- én andre- og én tredjepremie på fem starter, en fenomenal prestasjon av en 48-åring. Klubben hadde grunn til å være stolt av sitt æresmedlem. I hoppbakken, hvor vi hadde vært blant de beste, praktisk talt siden siste krig, hadde vi heller ikke lenger den store og gode tropp av hoppere. I det hele tatt må en si at sesongen var tam, ja, selv om guttehopperne var meget beskjedent representert på premielistene. Det var klart at det måtte settes fart i sakene for å få en forandring heri, og det ble bestemt at en skulle prøve med forhåndstrening for guttehopperne for om mulig å bygge opp et nytt «grønt rasergjeng». Tanken om gjenopptakelse av 50-mannskonkurransen, som ble fremmet av Lyns skioppmann året før, ble virkeliggjort søndag 13. april i Drafnkollen. Lyn-gutta var for sterke for oss og vant en klar seier. I desember fikk vi en forespørsel fra Bærum Skiklubb om vi ville være med i et forsøk på å arrangere en internasjonal hoppuke etter årets Holmenkollrenn. Meningen var at Lyn, Bærum og Drafn skulle avholde hvert sitt renn. Dette gikk vi med på, men ble skuffet over NSFs holdning i denne saken. Trass i at hele verdenseliten var samlet i Holmenkollen uken før, greide nemlig ikke forbundet å skaffe en eneste utlending, bortsett fra et par svensker, til disse tre store rennene. Men årets Drafnkollrenn ble begunstiget med ab ideelle værforhold. Bakkekomiteen kunne varte opp med en bakke så velpreparert som overhodet mulig, og det ble et renn uten klikk på noe hold. Tilbake til hovedsiden

Per Thynes og Arne Hoel.