Til sesongen 1951/52 Innledning: Som vi ser under avsnittene om Drafns bandy, var konsul Schwartz en av pionerene for Drafns hockey, eller 7-mannsbandy, som han hadde kjennskap til fra sitt opphold i Canada. (Johan Jørgen Schwartz, Randsfjordsbanens far, var en av bynes største trelasthandlere/skipsredere, og han var ordfører og stortingsmann i flere perioder. Byen hadde stor tillit til ham, så han ble også valgt til første suppleant til styret i den nye foreningen). Det spørs om ikke dette er en sannhet med visse modifikasjoner, idet det vel her er snakk om ishockey, som bekjent er canadiernmes nasjonalsport. Men nok om det. I en årrekke var det diskusjon innen klubben om hvorvidt Drafn skulle ta opp ishockey på programmet, og argumentene var mange og vektige både for og mot. I slutten av 30-årene var klubben også med på arrangementet av en ishockeylandskamp mellom Norge og Sverige på Marienlyst. Men tiden gikk, og ishockeyen klarte ikke å innarbeide seg hos «storebror» i 11-mannsbandy. Vi klipper her et avsnitt av en artikkel som vår mangeårige formann, Harald Jensrud, skrev i Drafns Avis i mars 1940: «Hvis ishockeyen opptas her, så må man være klare over at bandyens dage er talte. Det som er nedlagt, og de erfaringer som er høstet i denne idrett, må stort sett ansees som tapt. Det samme kan vel også sies om en stor del av de aktive. Det blir vel et fåtall som kan føre det fram i det nye spill. Jeg er klar over at all idrett krever penger, men om ishockeyen kan gi oss disse, det vet vi ikke.» Tilbake til hovedsiden

Bildetekst2. Nå gikk det ikke riktig slik som formann Jensrud forutsa. Ishockeyen trengte seg nemlig fram som 4. gren på vårt program, og bandyens dager var ikke talte. Men rett skal være rett, det var dette med åengene da. Økonomien har hele tiden vært en lei anstøtssten for Drafns ishockey, og det var en stor skuffelse for alle ishockeytilhengerne i Drafn, at den ikke bar seg økonomisk. Da ishockey og bandy er to så nær beslektede idrettsgrener, var det fristende for toppspillerne å forsøke å delta i begge grener. Dermed oppsto det stevnekollisjoner. Tiden ble for knapp til detaljtrening, og derfor kom forholdet bandy og ishockey til å bli et uromomenti klubben. Nå etterpå er det innlysende at ishockeyen straks burde ha fått sin egen avdeling, helt atskilt fra bandyen, og med helt nye spillere som kunne ha lært «gamet» fra grunnen av. Det oppsto mange vanskeligheter, men disse ble etter hvert overvunnet, og Drafn fikk til slutthelt selvstendige lag i begge grener, som samtidig kunne representere klubben. Alt i alt kan man si at Drafn kom gjennom denne kritiske perioden betydelig styrket og en herlig idrettsgren rikere.